Når noen med demens sier nei eller blir frustrert over en aktivitet

Du har gjort alt klart, tilbyr et spill eller en spasertur, og hører «Nei». Eller aktiviteten starter bra og ender med at nettbrettet skyves bort og et skarpt ord blir sagt. Det er nedslående, og det er svært vanlig. Avvisning og frustrasjon er vanligvis en beskjed, ikke stahet. Hvis du finner ut hva beskjeden er, viser det ofte hva du bør prøve neste gang.

Hvorfor sier noen med demens nei til aktiviteter?

Det er vanligvis en grunn, selv om personen ikke kan sette ord på den. Alzheimer’s Association påpeker at motstand kan bety at personen ikke klarer oppgaven eller er redd for å prøve. Vanlige årsaker er:

• Det føles for vanskelig. Aktiviteten krever nå ferdigheter som demens har gjort vanskelige, og det er flaut å mislykkes foran andre.
• Det føles barnslig. Voksne legger merke til tegneserieaktige bilder, syngende stemmer og aktiviteter som ser ut som om de er laget for barn.
• Trøtthet. Mange har mindre energi senere på dagen. Se rolige aktiviteter sent på ettermiddagen.
• Fysisk ubehag. National Institute on Aging (NIA) lister smerte, mangel på søvn, dårlig syn eller hørsel, forstoppelse, sult, tørst og bivirkninger av nye medisiner som mulige årsaker til ubehag.
• For mye som skjer. En høy TV, flere samtaler eller et fullt rom kan være overveldende.
• Å føle press. NIA nevner å bli presset til å gjøre noe Alzheimers har gjort svært vanskelig, eller til å huske hendelser eller personer, som en årsak til agitasjon.
• Lav stemning. Å miste interessen for ting kan være et tegn på depresjon, noe som er verdt å ta opp med lege.
• De vil rett og slett ikke. Voksne har lov til å si nei.

Hva bør jeg prøve når de sier nei?

Aksepter nei-et rolig, og endre deretter noe: tidspunktet, aktiviteten, vanskelighetsgraden eller måten du spør på.

1. La det være for nå. «Det er greit. Kanskje senere.» Gå deretter videre til noe annet uten å sukke.
2. Prøv igjen senere. Alzheimer’s Association foreslår å prøve igjen senere, eller på et annet tidspunkt av dagen.
3. Gjør det mindre. Ett par i stedet for et helt spill. Ett håndkle i stedet for hele vaskekurven. Færre bilder, færre valg, bilder som er synlige.
4. Tilby to valg. «Vil du se på fuglebildene, eller høre litt musikk?» Et valg gir tilbake en følelse av kontroll.
5. Be om hjelp i stedet for prestasjon. «Kan du hjelpe meg å sortere disse?» eller «Hvilken farge synes du passer best?» Å bli trengt føles svært annerledes enn å bli testet.
6. Start det selv. Begynn aktiviteten ved siden av dem uten å spørre. Mange blir med når noe allerede pågår, og hvis de ikke gjør det, har du likevel brukt tid sammen.
7. Bytt til noe fysisk eller beroligende. En kort spasertur, musikk, en matbit, å brette klær, eller en felles Calm Breathing-pause. NIA foreslår å lede oppmerksomheten over på musikk, en bok eller en spasertur.
8. La dem gjøre det på sin måte. Hvis de vil spille annerledes enn reglene sier, la dem gjøre det. Alzheimer’s Association anbefaler å være fleksibel.

Hva bør jeg si når de blir frustrert?

Senk tempoet, snakk lavere og berolig. Alzheimer’s Associations veiledning om agitasjon foreslår å trekke seg tilbake og spørre om lov, bruke rolige, positive utsagn, og tilby et valg mellom to alternativer. Setninger i den ånden:

• «Jeg beklager, dette er irriterende. La oss stoppe.»
• «Du gjør det fint. Jeg er her.»
• «Har du tid til å hjelpe meg med noe annet?»
• «Skal vi ha en kopp te i stedet?»

Avslutt deretter aktiviteten uten å gjøre en stor sak av det. Våre kommunikasjonstips har mer om hva du kan si.

Hva bør jeg unngå?

Noen naturlige reaksjoner gjør ofte ting verre.

• Å krangle eller insistere. «Kom igjen, bare én gang til» eller «Du liker jo dette» hjelper sjelden.
• Å quizze eller korrigere. «Du vet hva dette er» eller «Nei, den er feil» øker presset.
• Å ta det personlig. NIA minner omsorgspersoner om at sykdommen, ikke personen, forårsaker disse endringene.
• Å presse på eller ha det travelt. Alzheimer’s Association advarer mot å heve stemmen, vise alarm, klemme inn, holde fast, kritisere, ignorere eller krangle med personen, og mot å gjøre plutselige bevegelser utenfor deres synsfelt.
• Å bruke skyldfølelse. «Jeg satte alt dette opp for deg» gjør dere begge verre til mote.
• Å sette merkelapper. «Sta» eller «vanskelig» skjuler den virkelige grunnen og gjør det vanskeligere å løse.

Hvordan finner jeg ut hva som ligger bak gjentatte nei?

Før et enkelt notat i en uke eller to. NIA sier at å følge med på endringer i atferd kan hjelpe omsorgspersoner og helsepersonell å se et mønster og finne årsaken.

Skriv ned:

• tidspunktet på dagen;
• hva du tilbød, og hvordan du spurte;
• hva som skjedde rundt dere (støy, besøk, TV);
• hvordan de sov, spiste og drakk, og når de sist var på do;
• nye medisiner eller nylig sykdom.

Mønstre dukker ofte opp raskt: nei som bare kommer etter klokken fire om ettermiddagen, bare med et bestemt spill, eller bare når TV-en er på. Family Caregiver Alliances veiledning om atferd ved demens sier det enkelt: vi kan ikke endre personen, men vi kan endre vår egen atferd og omgivelsene.

Når bør jeg snakke med lege om avvisning eller frustrasjon?

Snakk med lege når atferden endrer seg brått, raskt, eller sammen med tegn på sykdom. NIA sier at plutselige eller raskt svingende endringer i atferd, særlig hvis personen har hatt en infeksjon eller nylige medisinendringer, må tas opp med lege med en gang.

Kontakt legen raskt hvis du legger merke til:

• plutselig forvirring eller en stor endring i løpet av timer eller dager;
• tegn på smerte, for eksempel å grimasere, beskytte en kroppsdel eller ny vanskelighet med å bevege seg;
• feber eller andre tegn på infeksjon;
• nye eller endrede medisiner etterfulgt av en endring i atferd;
• tap av interesse for nesten alt, gråt eller tilbaketrekning som varer i mer enn et par uker;
• å avslå mat eller drikke.

Alzheimer’s Association anbefaler en grundig medisinsk kontroll for alle med atferdssymptomer, særlig når de dukker opp plutselig. Family Caregiver Alliance råder også til å sjekke med lege først, fordi atferdsproblemer kan ha en medisinsk årsak. Ikke start, stopp eller endre noen medisin uten å snakke med lege eller apotek.

Hvis noen er i fare eller det er tegn på en medisinsk nødsituasjon, ring det lokale nødnummeret. NIA foreslår å fortelle operatøren at personen har demens. For umiddelbare sikkerhetstiltak når sinne blir fysisk, se vår veiledning om sinne og aggresjon ved demens.

Er det greit om vi ikke gjør noe i det hele tatt?

Ja. Noen dager er den beste aktiviteten ingen aktivitet: sitte sammen, holde hender, lytte til en favorittplate, eller se fugler utenfor vinduet. Det er ikke en fiasko. Vår veiledning om å spille sammen forklarer hvorfor det å stoppe tidlig, eller aldri begynne, kan være det riktige valget.