Støtte til en person med demens som bor alene

Å bo alene sier i seg selv ikke hvor mye hjelp en person trenger. Alzheimer’s Association påpeker at mange med Alzheimers fortsetter å bo alene, særlig i den tidlige fasen, med enkle tilpasninger, sikkerhetstiltak og støtte fra andre. Det nyttige spørsmålet er mer konkret: hva ønsker denne personen å fortsette med, og hva ville gjort disse oppgavene lettere?

Start den samtalen når det er tid, og når det ikke er et akutt problem å løse. Spør hva som føles komfortabelt, hvilke rutiner som betyr noe, og hva slags hjelp personen ville tatt imot. En plan som lages sammen med personen passer mer sannsynlig inn i livet deres enn en liste over oppgaver ordnet ut fra andres bekymringer.

Hva kan gjøre hverdagen lettere?

Bruk noen få kjente hjelpemidler som passer personens rutiner. Alzheimer’s Association anbefaler praktiske hjelpemidler som kalendere, lister og påminnelser for daglige behov.

• Velg ett sted for det viktigste. Ha nøkler, briller, lommebok og telefon på samme avtalte sted. En bakke ved døren eller en merket hylle kan gjøre rutinen lettere å følge.
• Bruk én kalender eller ett påminnelsessystem. Velg en veggkalender, en whiteboard, en papirdagbok eller telefonkalenderen som personen allerede liker å bruke. Hold avtaler og faste aktiviteter på ett sted, i stedet for spredt over flere apper og notater.
• Gjør rutiner synlige. Hvis en oppgave ofte glemmes, skriv et kort notat eller legg tingen som trengs til den oppgaven på et kjent sted. Hold stegene korte, og gå gjennom dem sammen hvis de slutter å hjelpe.
• Gjør faste gjøremål forutsigbare. En fast handleleveranse, hjelp til husarbeid eller et fast måltidsarrangement kan redusere antall valg personen må ta alene.

Vår veiledning om daglige rutiner har enkle måter å holde dagen kjent på uten å gjøre den stiv. Målet er å støtte personens valg, ikke å fylle hver time.

Hvordan kan familie og venner gi nyttig hjelp?

Bli enige om et lite antall faste kontakter. Et kort besøk eller en samtale på et kjent tidspunkt kan være mer nyttig enn flere som sjekker inn uforutsigbart. Spør personen hvem de vil skal være med, og hva hver enkelt kan gjøre.

Gjør tilbudene konkrete. «Ville det hjulpet om jeg tok med varer på torsdag?» er lettere å svare på enn «Si fra hvis du trenger noe». En betrodd person kan hjelpe med handling, transport, måltider, regninger eller en avtalekalender. Alzheimer’s Association foreslår å ordne hjelp med husarbeid, måltider, transport og medisinpåminnelser når behovene oppstår.

Hvis flere hjelper til, bli enige om hvem som tar seg av hver oppgave, og hvordan de skal dele viktige oppdateringer. Hold informasjon begrenset til de personene personen har valgt, unntatt når en akutt sikkerhetssituasjon krever umiddelbar hjelp. Hvis du bor langt unna, se vår veiledning om omsorg på avstand for måter å koordinere med de personene personen velger. Veiledningen om kommunikasjon har mer om å snakke om støtte uten at det blir en test.

Hvordan kan noen holde kontakt mens de bor alene?

Velg aktiviteter og kontakt som personen liker. Det kan være en ukentlig telefonsamtale, et besøk fra en nabo, et felles måltid i lokalmiljøet, en kjent klubb eller en tur med noen de stoler på. Spør personen hvilke alternativer som føles velkomne; ikke anta at flere besøkende eller grupper alltid er bedre.

Faste sosiale stunder kan gjøre uken lettere å kjenne igjen og gi personen noe å se frem til. Hvis det blir vanskelig å komme seg til en aktivitet, vurder en samtale, en tur med en betrodd person eller et mindre arrangement nærmere hjemmet. Vår veiledning om sosial kontakt inneholder lavterskelmåter å holde kontakten på.

Hvordan merker vi at planen må endres?

Det finnes ingen enkelt sjekkliste som avgjør om noen kan bo alene. I stedet bør du legge merke til konkrete endringer i hverdagen: en oppgave personen mestret greit, skaper nå gjentatte problemer, måltider blir hoppet over, avtaler blir borte, eller personen sier at en bestemt jobb er blitt vanskeligere.

Spør personen hva de har lagt merke til. Tilby én praktisk endring, og sjekk om den hjelper. Hvis det er gjentatte bekymringer om måltider, medisiner, økonomi, mobilitet eller hjemmets sikkerhet, spør personen om de vil snakke med legen sin eller en omsorgsfaglig person. En formell vurdering kan finne fram til støttemuligheter; den krever ikke at personen aksepterer alle forslagene.

Hvis personen er usikker på hjelp, start i det små. De foretrekker kanskje en ukentlig matlevering framfor en omsorgsperson hjemme, eller hjelp med papirarbeid men ikke personlig stell. Ta dem med når dere velger hvem som skal hjelpe, og når besøkene skal skje. Veiledningen om hjemmesikkerhet dekker endringer rom for rom når bekymringen gjelder selve hjemmet.

Hva gjør vi hvis personen ikke vil ha hjelp?

Lytt til grunnen før du tilbyr en annen plan. De kan være bekymret for privatliv, kostnader, å miste kontroll, eller for å ha en ukjent person hjemme. Spør hva slags hjelp som ville føles akseptabel, og se så om en liten prøveperiode fungerer. Noen foretrekker en påminnelse eller en delt oppgave; andre vil ha støtte fra én betrodd person framfor en ny tjeneste.

Unngå å gjøre oppfølgingssamtaler om til tester. En samtale kan være en prat, ikke en liste med spørsmål om personen spiste, tok medisinen eller husket en avtale. Hvis det er en umiddelbar fare, ta kontakt med lokale nødtjenester. Ved vedvarende bekymringer, hold personen med og søk råd hos behandlingsteamet eller en lokal støttetjeneste.

Å bo alene kan fortsatt fungere med en skiftende blanding av rutiner, relasjoner og praktisk hjelp. Gå gjennom planen sammen med personen, behold det som føles nyttig, og juster delene som ikke lenger passer.