Å støtte en med demens som bor alene

Å bo alene sier i seg selv ikke hvor mye hjelp en person trenger. Alzheimer’s Association påpeker at mange med Alzheimers fortsetter å bo alene, særlig i tidlig fase, med enkle tilpasninger, sikkerhetstiltak og støtte fra andre. Det nyttige spørsmålet er mer konkret: hva vil denne personen fortsette å gjøre, og hva kunne gjort disse oppgavene lettere?

Start samtalen når det er tid og ingen akutt problemstilling å løse. Spør hva som føles trygt, hvilke rutiner som betyr noe, og hva slags hjelp personen ville tatt imot. En plan laget sammen med personen passer mer sannsynlig inn i livet hennes eller hans enn en liste med oppgaver ordnet etter andres bekymringer.

Hva kan gjøre hverdagen enklere?

Bruk noen få kjente hjelpemidler som passer personens rutiner. Alzheimer’s Association anbefaler praktiske hjelpemidler, som kalendere, lister og påminnelser for daglige behov.

• Velg ett sted for det viktigste. Ha nøkler, briller, lommebok og telefon på samme avtalte sted. En bakke ved døren eller en merket hylle kan gjøre rutinen enklere å følge.
• Bruk én kalender eller ett påminnelsessystem. Velg en veggkalender, en whiteboard, en papirdagbok eller telefonkalenderen personen allerede liker å bruke. Hold avtaler og faste aktiviteter på ett sted, i stedet for å spre dem over flere apper og lapper.
• Gjør rutinene synlige. Hvis en oppgave ofte glemmes, skriv en kort lapp eller legg tingen som trengs til oppgaven på et kjent sted. Hold stegene korte, og gå gjennom dem sammen hvis de slutter å hjelpe.
• Gjør faste gjøremål forutsigbare. En fast handleleveranse, et hjemmehjelpsbesøk eller et avtalt måltidsopplegg kan redusere antall valg personen må ta alene.

Veilederen om daglige rutiner har enkle måter å holde dagen kjent uten at den blir stiv. Målet er å støtte personens valg, ikke å fylle hver time.

Hvordan kan familie og venner gi nyttig hjelp?

Bli enige om et lite antall faste kontakter. Et kort besøk eller en oppringning på et kjent tidspunkt kan være mer nyttig enn flere personer som tar kontakt uforutsigbart. Spør personen hvem hun eller han vil skal være med, og hva hver enkelt kan gjøre.

Gjør tilbudene konkrete. «Hadde det hjulpet om jeg tok med dagligvarer på torsdag?» er lettere å svare på enn «Si fra hvis du trenger noe». En betrodd person kan hjelpe med innkjøp, transport, måltider, regninger eller en timekalender. Alzheimer’s Association foreslår å ordne hjelp med husarbeid, måltider, transport og medisinpåminnelser når behovet oppstår.

Hvis flere hjelper til, bli enige om hvem som tar seg av hver oppgave, og hvordan viktige oppdateringer skal deles. Hold informasjon begrenset til de personene personen har valgt, unntatt når en akutt sikkerhetsbekymring krever umiddelbar hjelp. Hvis du bor langt unna, se veilederen om omsorg på avstand for måter å koordinere med de personene personen velger. Veilederen om kommunikasjon har mer om hvordan du snakker om støtte uten at det blir en prøve.

Hvordan kan personen holde kontakt med andre mens hun eller han bor alene?

Velg aktiviteter og kontakt som personen liker. Det kan være en ukentlig telefon, besøk fra en nabo, et felles måltid i lokalmiljøet, en kjent forening eller en gåtur med noen hun eller han stoler på. Spør hvilke alternativer som føles velkomne; anta ikke at flere besøkende eller grupper alltid er bedre.

Faste sosiale stunder kan gjøre uken lettere å kjenne igjen og gi noe å se fram til. Hvis det blir vanskelig å komme seg til et tilbud, vurder en telefonsamtale, en skyss fra en betrodd person eller et mindre arrangement nærmere hjemmet. Veilederen om sosial kontakt har lavterskelideer for å holde kontakten.

Hvordan merker vi når planen må endres?

Det finnes ingen enkelt sjekkliste som avgjør om noen kan bo alene. Vær i stedet oppmerksom på konkrete endringer i hverdagen: en oppgave personen tidligere klarte greit, skaper nå gjentatte problemer, måltider blir hoppet over, avtaler blir glemt, eller personen sier at en bestemt oppgave er blitt vanskeligere.

Spør personen hva hun eller han har lagt merke til. Tilby én praktisk endring, og sjekk om den hjelper. Hvis det er gjentatte bekymringer om måltider, medisiner, økonomi, bevegelse eller hjemmesikkerhet, spør personen om hun eller han vil snakke med legen eller en omsorgsfaglig person. En formell vurdering kan avdekke støttemuligheter; personen må ikke godta alle forslagene.

Hvis personen er usikker på å ta imot hjelp, start i det små. Hun eller han foretrekker kanskje en ukentlig matleveranse framfor en omsorgsperson hjemme, eller hjelp med papirarbeid, men ikke personlig stell. Ta med personen i valget av hvem som skal hjelpe, og når besøkene skal skje. Veilederen om hjemmesikkerhet dekker endringer rom for rom når bekymringen gjelder selve hjemmet.

Hva gjør vi hvis personen ikke vil ha hjelp?

Lytt til grunnen før du foreslår en ny plan. Personen kan være bekymret for privatlivet, kostnader, å miste kontroll eller å få en fremmed inn i hjemmet. Spør hva slags hjelp som ville føles akseptabel, og se så om en liten prøveperiode fungerer. Noen foretrekker en påminnelse eller en felles oppgave; andre vil ha støtte fra én betrodd person framfor en ny tjeneste.

Unngå å gjøre oppfølgingen om til prøver. En samtale kan være en prat, ikke en liste med spørsmål om personen spiste, tok medisinen eller husket en avtale. Hvis det er en umiddelbar fare, ta kontakt med lokale nødetater. Ved vedvarende bekymring, hold personen med i prosessen og søk råd hos behandlerteamet eller en lokal støttetjeneste.

Å bo alene kan fortsette å fungere med en skiftende blanding av rutiner, relasjoner og praktisk hjelp. Gå gjennom planen sammen med personen, behold det som føles nyttig, og juster de delene som ikke lenger passer.