Sykehusopphold ved demens

Et sykehusbesøk kan forstyrre kjente rutiner og være vanskelig å forstå. En som lever med demens kan trenge mer tid, mer forklaring og hjelp med daglige oppgaver mens hun eller han er der. Det å planlegge hva som skal deles med personalet kan støtte både personen og dem som hjelper til.

Alzheimer’s Associations veiledning om sykehus og utskrivning og Dementia Australias veiledning om å reise til sykehus anbefaler at du forbereder nyttig informasjon, tar med kjente ting og har oppfølgingsspørsmål klare. Sykehuspersonalets instrukser går foran denne generelle veiledningen.

Hvordan kan jeg forberede et planlagt sykehusbesøk?

Hvis besøket er planlagt, spør personen hva hun eller han forstår om det, og hva hun eller han vil vite. Involver henne eller ham i beslutninger så mye hun eller han ønsker. Noen vil helst høre om besøket i god tid; andre kan føle seg mindre engstelige med en kort, rolig forklaring nærmere tidspunktet. Følg personens preferanse når det er mulig.

Spør sykehuset hvilken informasjon og hvilke eiendeler du skal ta med. En oppdatert liste over legemidler, allergier hvis de er kjent, og navn og telefonnummer til faste helsepersonell kan hjelpe personalet. Ta med briller, høreapparat, kjente klær, toalettsaker og en trøstegjenstand hvis sykehuset tillater det. Ta bare med juridiske dokumenter eller forhåndsdirektiver hvis de er relevante, og hvis personen eller den som har fullmakt velger å ta dem med.

Planlegg hvem som kan være med personen, og hvordan familie eller betrodde hjelpere skal dele oppdateringer. Hvis én ikke kan være der, be en annen betrodd person ta en tur. Personen kan ønske selskap under noen deler av besøket og privatliv under andre.

Hvilken informasjon bør jeg dele med sykehuspersonalet?

Del opplysninger som hjelper personalet å kommunisere med og ta vare på denne personen. Med personens samtykke, skriv et kort notat som inneholder foretrukket navn, hvordan hun eller han kommuniserer, hva som hjelper henne eller ham å forstå, og rutiner eller trøstegjenstander som betyr noe. Du kan også nevne hvordan personen viser smerte eller uro, hvis hun eller han ikke bruker ord for det.

Hold notatet kort og privat. Del det med de i omsorgsteamet som trenger det. Spør personalet hvordan de foretrekker å få informasjonen, og hvor de vil at den skal oppbevares. Ikke legg sensitive opplysninger på en offentlig tavle, og ikke del dem med besøkende som ikke trenger dem.

Personen bør være med i samtalene når det er mulig. Be personalet snakke direkte til henne eller ham, bruke enkle ord og gi tid til svar. Hvis du må fortelle noe personen kanskje ikke husker, forklar hva du har observert, uten å gjette på årsaken.

Hvordan kan jeg hjelpe under et besøk på akutten?

Hvis oppholdet er uventet, beskriv hva som skjedde, når det begynte, og hva som er endret fra personens vanlige atferd. Personalet kan stille det samme spørsmålet flere ganger. Et kort skriftlig notat kan hjelpe deg å gi samme klare beskrivelse til ulike personer.

Fortell personalet at personen har demens, og hva som vanligvis hjelper. Spør hvem som blir hovedkontakt for oppdateringer. Hvis personen venter, kan en kjent stemme, en rolig gjenstand å se på, eller briller og høreapparat hjelpe, hvis personalet sier at det er trygt.

Følg instruksene fra den kliniske staben. Før du hjelper med mat, drikke, medisin, gange eller personlig stell, sjekk med personalet hva som er trygt akkurat da. Undersøkelser eller behandling på sykehuset kan endre hva personen klarer en stund.

Hva gjør jeg hvis personen virker plutselig annerledes?

Si fra til sykepleier eller lege med en gang hvis personen plutselig blir mer forvirret eller oppfører seg svært annerledes enn vanlig. Anta ikke at dette bare er demens. NHS’ veiledning om plutselig forvirring sier at plutselig forvirring krever umiddelbar medisinsk oppfølging.

Fortell når endringen startet, og hva du har lagt merke til. En person kan vise ubehag gjennom endringer i uttrykk, bevegelse, søvn eller spising, selv om hun eller han ikke kan forklare det. Be omsorgsteamet vurdere endringen, i stedet for å prøve å stille diagnosen selv.

Hvordan kan jeg støtte personen under oppholdet?

Behold kjente rutiner når personalet sier at de er trygge. Ta med et kjent bilde eller en annen trøstegjenstand, reduser unødig støy hvis det er mulig, og forklar ett steg om gangen. La personen gjøre det hun eller han kan og vil gjøre. Spør personalet før dere flytter utstyr, bytter rom eller hjelper med mat og personlig stell.

Personen kan trenge hjelp til å bruke tilkallingsknappen, finne toalettet eller forstå en ny timeplan. Fortell personalet hvilken støtte hun eller han vanligvis trenger, og spør hvordan dere kan be om hjelp mellom besøkene. Hvis personen vil ha noen til å være hos seg, spør hva sykehuset kan tillate av besøk eller overnatting.

Sykehusopphold kan også være slitsomme for pårørende. Be en annen betrodd person ta en vakt, hvis personen er enig. Spør sykehuskontakten eller sosionomen om støtte til personen og familien mens oppholdet pågår.

Hva bør jeg sjekke før personen reiser hjem?

Be om en skriftlig utskrivningsplan. Sjekk at den forklarer oppfølgingstimer, omsorgsoppgaver, eventuelle endringer i legemidler og hvem du skal kontakte hvis det oppstår et problem. Hvis instruksene er uklare, be utskrivningsteamet forklare dem før dere drar.

Diskuter hvilken støtte som vil være nødvendig hjemme. Vurder hvem som skal hjelpe med måltider, bevegelse, vask, timer og eventuelt nytt utstyr eller nye hjemmetjenester. Vær ærlig om hva familie og venner kan stille opp med. Spør utskrivningskoordinatoren om andre lokale tjenester hvis planen virker vanskelig å gjennomføre.

Når dere er kommet hjem, gi tid til hvile og til å falle til ro i kjente rutiner. Del den skriftlige planen bare med de personene personen har sagt seg enig i skal være med. Hvis personen plutselig blir forvirret eller alvorlig syk, søk umiddelbar hjelp i stedet for å vente til en vanlig oppfølgingstime.

Et rolig besøk er ikke alltid mulig, spesielt ved akutt sykdom. Forberedelse, tydelig kommunikasjon og en skriftlig utskrivningsplan kan likevel hjelpe alle å vite hva som skjer videre.