Når en person med demens er mistenksom eller anklager deg

En anklage om at du har tatt en lommebok, flyttet en veske eller endret en bankopplysning kan være sårende. En person med demens kan legge fra seg en gjenstand, glemme at vedkommende flyttet den, eller misforstå hva som skjedde. Men demens beviser ikke at en påstand er usann. Start med å lytte og sjekke fakta.

Alzheimer’s Associations veiledning om mistanke og vrangforestillinger anbefaler å holde roen, gi et kort svar og ikke krangle. Alzheimer’s Society råder også til å undersøke bekymringen i stedet for å avvise den bare fordi personen har demens. Denne siden gir generelle kommunikasjonsråd, ikke en vurdering av om en bestemt anklage er sann. For veiledning om å se eller høre ting andre ikke gjør, se vår veiledning om hallusinasjoner og demens.

Hva kan jeg si når noen er mistenksom?

Svar på bekymringen uten å si seg enig i noe du ikke vet er sant. Et kort, rolig svar kan holde samtalen åpen. For eksempel: «Du er bekymret for at lommeboken din er borte. La oss se etter den sammen.» Stans så, og legg merke til hvordan personen reagerer.

• Lytt før du forklarer. Spør hva som mangler, eller hva som gjorde personen bekymret. Vedkommende kan være opprørt over mer enn selve gjenstanden.
• Hold svaret kort. Et langt forsvar kan legge til detaljer som er vanskelige å følge, og gjøre dere begge mer opprørte.
• Unngå krangel og quiz. Ikke kreve at personen husker hvor hen la en gjenstand, eller at personen beviser at du ikke tok den.
• Tilby praktisk hjelp. Hvis personen vil det, se etter på kjente steder sammen, eller spør om vedkommende vil ha hjelp fra noen andre.
• Stans hvis nøden øker. Gi personen litt rom, og ta opp bekymringen igjen senere hvis det er trygt.

Anklagen kan føles personlig. Prøv å skille personens frykt fra det som faktisk er kjent om hendelsen. Du trenger ikke ta på deg skyld for noe du ikke gjorde, og du trenger ikke løse alle uenigheter i det øyeblikket.

Kan bekymringen gjelde en faktisk savnet gjenstand?

Ja. Sjekk først om gjenstanden faktisk er borte. Personen kan ha lagt den et uvanlig sted, noen kan ha flyttet den, eller den kan ha blitt tatt. Avvis ikke en melding om tyveri, omsorgssvikt eller overgrep bare fordi personen har demens.

For en gjenstand som er lagt på feil sted, lete sammen hvis personen ønsker det. Sjekk stedene vedkommende vanligvis oppbevarer den, og gå gjennom den siste rutinen. Hvis gjenstanden er verdifull, viktig for sikkerheten eller fortsatt borte, fortell personen hva du vet, og involver en tillitsperson eller et annet familiemedlem.

Hvis penger eller husholdningsoppgaver deles, bruk tydelige oppføringer som personen aksepterer. Ta vare på kvitteringer eller notater for avtalte transaksjoner, og forklar dem enkelt. Spør en kvalifisert lokal fagperson om økonomiske avtaler eller juridiske forpliktelser; denne veiledningen kan ikke vurdere slike forhold.

Hvis du er usikker på om bekymringen stemmer, be en nøytral person hjelpe med å sjekke. Velg en person som personen stoler på, og del bare den informasjonen som er nødvendig for å forstå hva som skjedde.

Hvordan kan faste rutiner hjelpe med tapte gjenstander?

Gi gjenstander som ofte forsvinner et fast sted. En skål til nøkler, et brett til lommeboken eller en merket skuff kan gjøre det lettere å finne noe senere. Alzheimer’s Society foreslår å bruke et fast sted for ting, som nøkler eller briller. Spør personen hvilket sted som gir mening for vedkommende.

Endre én ting om gangen. Å flytte eiendeler uten å forklare det kan gjøre personen mindre sikker på hvor ting er. Hvis en billig gjenstand ofte går tapt, kan en reserve hjelpe i noen hjem, men den bør ikke erstatte en sjekk på om originalen ble tatt, eller bare lagt bort.

Sørg for at personen kan se og høre så godt som mulig. Dementia Australia påpeker at syns- eller hørselsproblemer, sykdom, medisinbivirkninger, en endret rutine eller et overveldende miljø kan bidra til endringer i oppfatningen. Spør personen om rommet virker for støyende eller ukjent, og sjekk at vedkommende har briller eller høreapparat hvis det brukes.

Når bør jeg be om medisinsk eller ekstern hjelp?

Si fra til personens lege hvis mistanken er ny, blir hyppigere eller gir nød. Noter når det skjer, hva som pågikk, og om noe har endret seg i helse, rutine, omgivelser eller medisiner. Start, stopp eller endre ikke medisin basert på en generell artikkel.

Plutselig forvirring eller en brå endring i atferd eller helse krever hasteundersøkelse. NHS’ veiledning om plutselig forvirring sier at du må få medisinsk hjelp med en gang. Bruk lokale akutt- eller legevakttjenester der personen bor.

Hvis en anklage kan omfatte tyveri, omsorgssvikt eller overgrep, sørg for at personen er trygg, og søk råd hos en kvalifisert lokal fagperson eller en tjeneste for beskyttelse av voksne. Hvis noen er i akutt fare, ring lokale nødtjenester. Ikke undersøk en alvorlig bekymring alene hvis det kan sette deg eller personen i fare.

Hvordan kan jeg ta vare på meg selv?

Gjentatte anklager kan belaste forholdet. Snakk med en du stoler på eller en rådgiver, og be om hjelp med omsorgsoppgaver hvis du føler deg overveldet. Veiledningen om uenighet i familien foreslår måter å dele ansvar på, og veiledningen om egenomsorg for pårørende dekker avlastning og støtte.

Hold fokus på det som kan sjekkes, hvordan personen har det, og hvilken støtte som trengs. Du må ikke bevise omsorgen din i hver samtale. Hvis bekymringen kommer tilbake, be omsorgsteamet om hjelp til å finne en tilnærming som respekterer personen og beskytter alle som er involvert.