Når en person med demens er mistenksom eller anklager deg

Å bli anklaget for å ha tatt en lommebok, flyttet en veske eller endret en bankopplysning kan være svært sårende. En person med demens kan legge fra seg en gjenstand, glemme å ha flyttet den eller misforstå det som skjedde. Men demens beviser ikke at en anklage er usann. Start med å lytte og sjekke fakta.

Alzheimer’s Associations guide om mistanke og vrangforestillinger anbefaler å holde roen, gi et kort svar og unngå krangel. Alzheimer’s Society råder også til å undersøke en bekymring i stedet for å avvise den bare fordi personen har demens. Denne siden gir generelle kommunikasjonsråd, ikke en vurdering av om en bestemt anklage stemmer. For råd om å se eller høre ting andre ikke gjør, se guiden vår om hallusinasjoner og demens.

Hva kan jeg si når noen er mistenksom?

Svar på bekymringen uten å si seg enig i noe du ikke vet er sant. Et kort, rolig svar kan holde samtalen åpen. For eksempel: «Du er bekymret for at lommeboken din er borte. La oss se etter den sammen.» Pause deretter, og legg merke til hvordan personen reagerer.

• Lytt før du forklarer. Spør hvilken gjenstand som mangler, eller hva som gjorde personen urolig. Bekymringen kan handle om mer enn selve gjenstanden.
• Hold svaret kort. Et langt forsvar kan legge til detaljer som er vanskelige å følge, og gjøre dere begge mer opprørte.
• Unngå å krangle eller teste. Ikke kreve at personen husker hvor hun eller han la noe, eller bevise at du ikke tok det.
• Tilby praktisk hjelp. Hvis personen ønsker det, se etter sammen på kjente steder, eller spør om hun eller han vil at noen andre skal hjelpe.
• Stopp hvis uroen øker. Gi personen litt rom, og kom tilbake til bekymringen senere hvis det er trygt.

Anklagen kan føles personlig. Prøv å skille personens frykt fra det som faktisk er kjent om hendelsen. Du trenger ikke å ta på deg skyld for noe du ikke har gjort, og du trenger ikke å løse alle uenigheter i det øyeblikket.

Kan bekymringen gjelde en ekte savnet gjenstand?

Ja. Sjekk først om gjenstanden faktisk mangler. Personen kan ha lagt den et uvanlig sted, noen kan ha flyttet den, eller den kan ha blitt tatt. Ikke avvis en melding om tyveri, forsømmelse eller overgrep bare fordi personen har demens.

Hvis gjenstanden har blitt borte, kan dere se etter den sammen hvis personen vil det. Sjekk stedene personen vanligvis oppbevarer den, og gå gjennom de siste rutinene. Hvis gjenstanden er verdifull, viktig for sikkerheten eller fortsatt borte, fortell personen hva du vet, og involver en pålitelig fagperson eller et annet familiemedlem.

Hvis penger eller husholdningsoppgaver deles, bruk tydelige oppføringer som personen aksepterer. Ta vare på kvitteringer eller notater for avtalte transaksjoner, og forklar dem enkelt. Spør en kvalifisert lokal fagperson om økonomiske avtaler eller juridiske ansvar; denne guiden kan ikke vurdere slike forhold.

Hvis du er usikker på om en bekymring stemmer, be en nøytral person om å hjelpe med å sjekke. Velg noen personen stoler på, og del bare den informasjonen som trengs for å forstå hva som skjedde.

Hvordan kan faste rutiner hjelpe med borte gjenstander?

Gi gjenstander som ofte forsvinner et kjent sted. En skål til nøkler, en brett til lommeboken eller en merket skuff kan gjøre det lettere å finne noe senere. Alzheimer’s Society foreslår å bruke et fast sted for ting, for eksempel nøkler eller briller. Spør personen hvilket sted som gir mening for vedkommende.

Prøv én endring om gangen. Å flytte på ting uten å forklare det kan gjøre personen mindre sikker på hvor tingene er. Hvis en billig gjenstand ofte går tapt, kan en reserve hjelpe i noen hjem, men den bør ikke erstatte en sjekk av om originalen ble tatt eller bare lagt et annet sted.

Sørg for at personen kan se og høre så godt som mulig. Dementia Australia påpeker at syns- eller hørselsproblemer, sykdom, bivirkninger av medisiner, en endret rutine eller et overveldende miljø kan bidra til endringer i oppfatningen. Spør personen om rommet føles for støyende eller ukjent, og kontroller at hun eller han har briller eller høreapparat hvis det brukes.

Når bør jeg be om medisinsk eller ekstern hjelp?

Fortell personens helsepersonell hvis mistanken er ny, blir hyppigere eller skaper uro. Noter når det skjer, hva som pågikk, og om noe har endret seg i helse, rutine, omgivelser eller medisiner. Start, stopp eller endre ikke medisiner basert på en generell artikkel.

Plutselig forvirring eller en brå endring i atferd eller helse trenger akutt medisinsk hjelp. NHS sine råd om plutselig forvirring sier at man bør få medisinsk hjelp med én gang. Bruk lokal nød- eller akutthjelp der personen bor.

Hvis en anklage kan gjelde tyveri, forsømmelse eller overgrep, sørg for at personen er trygg, og søk råd hos en pålitelig lokal fagperson eller en tjeneste for varsling om voksne. Hvis noen er i akutt fare, kontakt lokale nødtjenester. Ikke undersøk en alvorlig bekymring alene hvis det kan sette deg eller personen i fare.

Hvordan kan jeg ta vare på meg selv?

Gjentatte anklager kan belaste et forhold. Snakk med noen du stoler på, eller en rådgiver, og be om hjelp med omsorgsoppgaver hvis du føler deg overveldet. Guiden om familiemeningsforskjeller foreslår måter å dele ansvar på, og guiden om egenomsorg for pårørende dekker avlastning og støtte.

Hold fokus på det som kan sjekkes, hvordan personen har det, og hvilken støtte som trengs. Du må ikke bevise omsorgen din i hver samtale. Hvis en bekymring kommer tilbake igjen og igjen, be omsorgsteamet om hjelp til å finne en tilnærming som respekterer personen og beskytter alle som er involvert.