Kjæledyr og demens: støtt en felles rutine

Et kjæledyr kan være en del av personens daglige rytme og familieliv. Fôring, turer eller bare å sitte sammen med et dyr kan også være en aktivitet personen vil fortsette med. Demens kan gjøre noen oppgaver vanskeligere, men det betyr ikke at noen andre automatisk skal ta over.

Alzheimer’s Societys veiledning om kjæledyrstell anbefaler å planlegge tidlig og bruke rutiner eller påminnelser. Dementia Australias veiledning om aktiviteter tar med kjæledyr blant aktiviteter som kan være meningsfulle. Målet her er praktisk støtte for personen og dyret, ikke en påstand om at kjæledyr behandler demens.

Hvordan gjør vi kjæledyrstellet lettere?

Start med å spørre personen hvilke oppgaver de liker og vil beholde. Én person liker kanskje å mate katten, men ikke å rense kattekassen. En annen vil kanskje gå tur med hunden sammen med et familiemedlem. Hold planen spesifikk for personen, dyret og den støtten som finnes.

• Koble stellet til en eksisterende rutine. Sett fram mat etter frokost, sjekk vannskålen når du lager te, eller gå tur med hunden etter et kjent radioprogram. Et signal som allerede hører til dagen er lettere å huske enn en ny plan.
• Hold utstyret på ett kjent sted. Oppbevar fôr, bånd eller børste sammen der personen forventer dem, men sørg for at tunge ting og kjemikalier står trygt. En enkel etikett eller lapp kan hjelpe hvis personen ønsker det.
• Ha én synlig påminnelse. En kort lapp ved utstyret eller en kalenderoppføring kan være nok. Unngå å fylle hjemmet med påminnelser som får personen til å føle seg overvåket eller korrigert.
• Gi tid til oppgaven. En tur eller fôring kan ta lengre tid enn før. Ikke skynd personen gjennom det hvis de nyter tiden sammen.

Hvis flere deler ansvaret for kjæledyret, bruk en kort liste som viser hvem som gjør hver oppgave den dagen. Hold den nær utstyret, eller bruk en påminnelse personen allerede liker. Unngå å lage flere alarmer eller lapper når ett tydelig signal er nok.

Veiledningen om daglige rutiner har flere ideer om hvordan en aktivitet kan knyttes til en kjent del av dagen.

Hvilken hjelp kan familie eller venner tilby?

Tilby en konkret oppgave, ikke et generelt løfte. En venn kan hente kjæledyrfôr hver måned, en nabo kan bli med på en tur, eller et familiemedlem kan ta med dyret til veterinæren. Hvis personen vil fortsette å mate eller børste dyret, ordne hjelp rundt den rollen i stedet for å ta den fra dem.

Avtal hvem som hjelper hvis den vanlige omsorgsgiveren er borte, eller personen er syk. Fortell den hjelperen hvor utstyret er, hvilken rutine personen foretrekker, og hvem de skal kontakte hvis dyret virker syk. Sjekk at hjelperen er trygg med dyret, og at dyret er trygt med hjelperen.

Hvis personen får støtte fra en omsorgstjeneste, spør hvordan kjæledyrstellet kan passe inn i besøkene. Tillatelse og husregler betyr noe: ikke anta at en betalt omsorgsperson kan gå tur med, mate eller håndtere et dyr som en del av jobben. Bli enige om oppgaven med personen, tjenesten og familiemedlemmet som har ansvar for dyret.

Hvordan kan vi se når mer støtte trengs?

Legg merke til konkrete hendelser i stedet for å vurdere personen ut fra et stadium eller en poengsum. En skål som gjentatte ganger er tom, en glemt tur som gjør dyret urolig, eller en person som virker utslitt etter å ha tatt seg av dyret, kan tyde på at én oppgave trenger mer støtte. En endring i dyrets atferd, matlyst eller utseende er også en grunn til å kontakte veterinæren.

Snakk med personen om det du har lagt merke til. De kan ønske en påminnelse, en felles tur eller en hjelper for én oppgave, mens resten av rutinen beholdes. Hvis en helse-, mobilitets- eller sikkerhetsutfordring påvirker personens evne til å ta seg av dyret, spør omsorgsteamet eller en lokal støttetjeneste om å finne alternativer.

Vent ikke til en krise med å tenke på reservehjelp. Veiledningen om å bo alene med demens forklarer hvordan dere kan avtale tilsyn og praktisk hjelp, og samtidig holde personens valg i sentrum.

Hvordan bør vi planlegge for endringer i fremtiden?

Spør personen hvem de ville stolt på til å ta vare på dyret hvis de var på sykehus, borte fra hjemmet eller ikke lenger kunne gjøre en bestemt oppgave. Skriv ned dyrets vanlige rutine, mat, kontaktinformasjon til veterinæren og de som har sagt ja til å hjelpe. Oppbevar informasjonen et sted personen og betrodde hjelpere kan finne den, med personens samtykke.

Planen kan endre seg over tid. Gå gjennom den når personens rutine, mobilitet eller støtte endrer seg, eller hvis dyrets behov endrer seg. Hvis en flytting blir nødvendig, la personen være med på å bestemme hvor dyret skal bo, og hvordan de kan holde kontakt når det er praktisk. Tidlig planlegging gir alle mer tid til å vurdere alternativer som beskytter både personens ønsker og dyrets omsorg.

Hva gjør vi hvis et besøk eller en aktivitet med dyret ikke er behagelig?

La personen og dyret bestemme tempoet. Tilby tid sammen bare hvis begge virker komfortable. Et kort besøk, å sitte litt unna eller å se på et bilde av dyret kan være nok. Stans hvis personen blir urolig, dyret prøver å komme seg bort eller dyret virker stresset. Nettstedets aktivitetsideer inneholder andre kjente måter å tilbringe tid sammen på.