Kjæledyr og demens: støtte til en felles rutine

Et kjæledyr kan være en del av en persons daglige rytme og familieliv. Å mate, gå tur med eller bare sitte sammen med et dyr kan også være en aktivitet personen ønsker å fortsette med. Demens kan gjøre enkelte oppgaver vanskeligere, men det betyr ikke at noen andre automatisk skal ta over.

Alzheimer’s Societys veiledning om kjæledyrstell anbefaler å planlegge for kjæledyrstellet tidlig, og å bruke rutiner eller påminnelser. Dementia Australias veiledning om aktiviteter tar med kjæledyr blant aktiviteter som kan være meningsfulle. Målet her er praktisk støtte for personen og dyret, ikke en påstand om at kjæledyr behandler demens.

Hvordan gjør vi en rutine for kjæledyrstell lettere?

Start med å spørre personen hvilke oppgaver de liker og vil beholde. Én person liker kanskje å mate katten, men ikke å rense kattesanden; en annen vil kanskje gå tur med hunden sammen med et familiemedlem. Hold planen konkret for personen, dyret og den støtten som finnes.

• Knytt stellet til en eksisterende rutine. Sett frem maten etter frokost, sjekk vannskålen når du lager te, eller gå tur med hunden etter et kjent radioprogram. Et signal som allerede hører til dagen, er ofte lettere å følge enn en ny timeplan.
• Hold utstyret samlet på ett kjent sted. Oppbevar fôr, bånd eller børste sammen der personen forventer dem, men sørg for at tunge gjenstander og kjemikalier står trygt. En enkel lapp eller merking kan hjelpe hvis personen ønsker det.
• Ha én påminnelse synlig. En kort lapp ved utstyret eller et kalenderinnlegg kan være nok. Unngå å fylle hjemmet med påminnelser som får personen til å føle seg overvåket eller rettet på.
• Gi tid til oppgaven. En tur eller fôring kan ta lengre tid enn før. Ikke skynd personen gjennom det hvis de nyter tiden sammen.

Hvis flere deler stellet, bruk en kort liste som viser hvem som har ansvaret for hver oppgave den dagen. Hold den nær utstyret, eller bruk en påminnelse personen allerede liker. Unngå å lage ekstra alarmer eller lapper når ett tydelig signal er nok.

Veiledningen om daglig rutine har flere ideer til å koble en aktivitet til en kjent del av dagen.

Hvilken hjelp kan familie eller venner tilby?

Tilby en konkret oppgave i stedet for et generelt løfte. En venn kan hente dyrefôr hver måned, en nabo kan bli med på en tur, eller et familiemedlem kan ta med dyret til veterinæren. Hvis personen ønsker å fortsette med å mate eller børste dyret, ordne hjelpen rundt den rollen i stedet for å ta den fra dem.

Bli enige om hvem som hjelper hvis den vanlige omsorgspersonen er borte, eller personen er syk. Fortell hjelperen hvor utstyret er, hvilken rutine personen foretrekker, og hvem de skal kontakte hvis dyret virker syk. Sjekk at hjelperen er trygg med dyret, og at dyret er trygt med hjelperen.

Hvis personen får hjelp fra en omsorgstjeneste, spør hvordan kjæledyrstellet kan passe inn i besøkene. Tillatelse og husregler betyr noe: ikke anta at en lønnet omsorgsperson kan gå tur med, mate eller håndtere et dyr som en del av jobben. Bli enige om oppgaven med personen, tjenesten og familiemedlemmet som har ansvaret for dyret.

Hvordan kan vi se når det trengs mer støtte?

Legg merke til konkrete hendelser i stedet for å vurdere personen ut fra et stadium eller en score. En skål som gjentatte ganger er tom, en glemt tur som gjør dyret urolig, eller en person som virker utslitt etter å ha tatt seg av dyret, kan tyde på at en oppgave trenger mer støtte. En endring i dyrets atferd, matlyst eller utseende er også en grunn til å kontakte veterinæren.

Snakk med personen om det du har lagt merke til. De kan ønske seg en påminnelse, en felles tur eller en hjelper til én oppgave mens resten av rutinen beholdes. Hvis en helse-, bevegelses- eller sikkerhetsutfordring påvirker personens evne til å ta seg av dyret, be behandlingsteamet eller en lokal støtteinstans hjelpe til med å finne alternativer.

Vent ikke til en krise før du tenker på reservehjelp. Veiledningen om å bo alene med demens forklarer hvordan dere kan bli enige om kontroller og praktisk hjelp, samtidig som personens valg står i sentrum.

Hvordan bør vi planlegge for endringer i fremtiden?

Spør personen hvem de ville stolt på til å ta vare på dyret hvis de var på sykehus, borte fra hjemmet eller ikke lenger kunne gjøre en bestemt oppgave. Skriv ned dyrets vanlige rutine, fôr, veterinærens kontaktinformasjon og hvem som har sagt ja til å hjelpe. Oppbevar informasjonen et sted personen og betrodde hjelpere finner den, med personens samtykke.

Planen kan endre seg over tid. Gå gjennom den når personens rutine, bevegelighet eller støtte endrer seg, eller hvis dyrets behov endrer seg. Hvis det blir nødvendig å flytte, la personen være med på å bestemme hvor dyret skal bo, og hvordan de kan holde kontakt når det er praktisk mulig. Å planlegge tidlig gir alle mer tid til å vurdere alternativer som ivaretar både personens ønsker og dyrets omsorg.

Hva gjør vi hvis et besøk eller en aktivitet med dyret ikke føles komfortabel?

La personen og dyret bestemme tempoet. Tilby felles tid bare hvis begge virker komfortable. Et kort besøk, å sitte i nærheten eller å se på et bilde av dyret kan være nok. Stans hvis personen blir urolig, dyret prøver å komme seg unna, eller dyret virker stresset. Sidens aktivitetsideer har flere andre kjente måter å tilbringe tid sammen på.